Regissør Vincenzo Natali fikk sitt gjennombrudd med stiligskumle Cube i 1997 og troen på en stor filmfremtid var sterk. Men så fulgte flere filmer av det mer 'underveldende' slaget, før han slo tilbake med småsmarte Cypher i 2002. Omsider høstet han gode kritikker for en film igjen. Men den påfølgende Nothing reiste få eller ingen øyenbryn, så når han nå omsider er tilbake på lerretet, med Splice, er min optimisme iblandet en viss forsiktighet. På papiret ser det svært bra ut, med Adrien Brody og Sarah Polley i hovedrollene, Natalis signatur på manus og regi, Tetsuo Nagata (La vie en rose) bak kamera - og promobilder som tilkjennegir en mystisk skapning av svært interessant art.
Men på ferden fra papir til film gikk det visst ikke helt som den skulle. (En setning som forøvrig fungerer fint som forenklet, semimetaforisk forklaring av filmens handling.) Til tross for at historien om det unge og briljante forskerparet Elsa og Clive og deres forferdelig lite gjennomtenkte beslutning om å gå lenger i genspleisingseksperimenteringen enn de burde har mange gode, tankevekkende, spennende og underholdende element, blir det ganske fort klart at det gikk litt fort i svingene, mest trolig i manusarbeidet. Dialogen forskerne i mellom (særlig på lab'en - som for sikkerhets skyld eies av firmaet NERD), deres måte å jobbe på og hastigheten med hvilken de løser vitenskapelige problem, er ikke til å tro på. Det virker mer som manusforfatterne har funnet på det enn undersøkt seg frem til det.
Like fullt er det vanskelig å ikke la seg engasjere av en film som åpner med fødselen av en laboratorieskapt organisme, formidlet som var det en 'vanlig' fødsel. Navn som Cronenberg og Lynch dukker opp i bakhodet, sammen med historien om dr. Frankenstein, og det er ikke vanskelig å se hvor Natali har hentet inspirasjon fra. Snart rettes fokus mot etiske spørsmål og moralske valg, uhyggefaktoren tones ned, et nytt - og heeelt annerledes - vesen kommert til verden, og for en stakket stund er det småsøtt og koselig. Men så begynner det å gå galt. Virkelig galt. Skapningen, som får navnet Dren, vokser nemlig fort. Fryktelig fort. Og hun lærer fort. Forferdelig fort.
Elsa og Clive skjønner at de har fått et seriøst problem i fanget, men vet naturligvis ikke hvordan de skal løse det. Et bånd mellom skapere/foreldre og skapning/barn er oppstått, hemmeligholdelse er høyst nødvendig og stressfaktoren når stadig nye høyder parallellt med at Dren blir vanskeligere og vanskeligere å holde styr på. Å røpe særlig mer av handlingen vil være ødeleggende, men et par ting til må likevel nevnes: Selv om filmen definitivt åpner bedre enn den slutter, er voksen-Dren en skremmende flott skapning (imponerende fremstilt av Delphine Chanéac), og på finurlig vis, bl.a. via Drens sjarmerende/farlig-dualitet, skapes det en genuint uhyggelig og ambivalent stemning: Samtidig med at vi frykter for hva Dren kan gjøre mot andre frykter vi like mye for hva andre kan gjøre mot henne. Kudos.
Dessuten inneholder Splice en av de beste pressekonferanser noensinne. Og en av de verste sexscenene jeg har sett. E.v.e.r.
Splice har premiere fredag 30. juli og kan sees på Colosseum 4, Ringen 5 og Saga 6.
|